Hobbies etc.

Fjellvandring i de norske fjell.

Jeg har jo en og annen hobby. I mange år forsøkte jeg sammen med min venn Bengt Gustavsson å ta en tur i fjellet hvert år. Bengt og jeg var gode venner fra naturistcampingen i Nora. Han bodde i Karlskoga. Dessværre fikk han lungekreft og døde oktober 2001 bare 62 år gammel. Ellers hadde vi nokk fortsatt. Bengt var en god venn som jeg savner!

Her er beskrivning av noen turer vi gjort sammen: 

1993: Trollheimen i 4 dager i juli med telt og stor ryggsekk med sovepose, kokeapparat og turproviant etc. sammen med et helt gjeng fra Friluftsfrämjandet i Karlskoga. Det var de som arrangerte turen.

Det begynte med at vi tok bilen til Rönning der vi overnattet. Noen av damene i Karlskogagjenget kjørte oss dagen etter til Jølhaugen. Derifra gikk vi over Jøldalshytta til Aunsetra der vi rastet og siden videre til Trollheimshytta i ganske fint vær. Vi overnattet på Trollheimshytta. Da vi startet fra Trollheimshytta på morgenen etter, var det overskyet og lett regn. På veien opp fra Trollheimshytta mot Blåhø begynte regnet å overgå i snø og det ble mer og mer gammel snø jo høyere vi kom sammtidig som det snødde mer og mer. Det var planert en overnatting ved en sjø innen Blåhø, men det var helt enkelt for mye snø og vi besluttet å gå videre. Vi gick opp på Blåhø der snøen yrte ganske friskt og fortsatte en bit nedover på andre siden til vi fant ut at vi ikke skulle orke å gå helt til Gjevilvasshytta.

Vi bestemte oss for å slå leir midt i snøføyka. Vi var ganske blöte av svett og regn og var nödt til å bytte klær innen vi kunne legge oss i teltene. Teltene fikk vi hjelpe hverandre med å få opp
Bengt frøs så han hakka tenner. Jeg klarte meg bedre og sovnet fort i en bra sovesekk. På morgenen gjaldt det å få på seg klærne fort og få pakket sammen telt, sovesekk og attiraljer. Frokosten ble noe smal. En del av de andra tok god tid på seg frokost og pakking, hvorfor jeg gikk sakte ivei for å holde varmen. Det var deilig å komme fram til Gjevilvasshytta. Mine regnklær var bare filler som jeg bare kastet. Jeg hengte opp resten av klærne på et gjerde for tørking. Jeg nøt av å få komme innomhus i en tørr varm miljø.
Dagen etter var det sol og deilig vær.

1995: Rondane i tre dager der vi teltet en bit fra Rondvassbu og tok turer opp på Storronden og noen topper til. Været ver fint og vi nöt av turen. Det var siste gangen vi gikk med stor pakning med telt, sovesekk, kokeapparat og medhavd mat. Vi er for gamle for sånt slit.

1996: Vi gikk i Sikkilsdalsfjellene i tre dager mellom forskjellige selvbetjeningshytter med lett pakkning. Vi startet fra Liomseter og gikk til Haldorbu, videre til Storkvelvbu og tilbake til Liomseter der vi hadde bilen. Fire overnattinger i Turistforeningens hytter. To netter med frokost og middag på Liomseter. Vi gikk fra hytte til hytte og overnattet på hyttene. På selvbetjeningshyttene spiste vi av den maten som man kunne kjöpe i hytta.

1997: Vi tok en tur i Jotunheimen i tre dager der vi bland annet gikk Besseggen (for annen gang for min del). Bilen parkerte vi ved Gjendesheim og overnattet der. Dagen etter gikk vi Besseggen fra Memurubu till Gjendesheim. Andre dagen tok vi ferga til Gjendebu og gikk derfra til Torfinnsbu der vi overnatta og fortsatte dagen etter langs Bygdin til Valdresflya der vi tok bussen tilbake til bilen.

1998: Hardangervidda har vi også gått i et par dager. Den turen ble litt kort pga dårlig vær. Vi tog båten fra Halne til Sleipa over hele Halnefjorden. Fra Sleipa gikk vi til Rauhellern och videre til Trondsbu. Overnatting på disse stedene og i Halne. Vi fikk skyss til riksvei 7 der vi kunne ta bussen tilbake til bilen i Halne. Min gamle venn Kari Ritvos deltog i denne vandring.

1999: Skarvheimen klarte vi på fire dager inklusive en biltur ned Aurlandsdalen, en trip med Flåmsbanen og med bil over fjellet til Lærdal. Idag går verdens lengste biltunnel under det fjellet. Deretter hjem via Mjösa. Dette var siste fjellturen med Bengt.

2007: Jeg lykkedes å overtale min sønn, Mattias, å bli med på en fjellvandring i Jotunheimen . Vi tok bilen til Fondsbu og gikk til Gjendebu. På veien ned till Gjendebu oppdaget jeg at sålen på den ene støveln  bare satt fast ved helen og lengst framme i tåen. Derimellom var det bare frisk luft och kallt vann! Det og det faktum at turen tok hardere på oss enn vi hadde trodd, gjorde at vi avbröt turen der men vi fikk en fin tur med båt både på Gjende og på Bygdin.

Det ble troligvis den siste fotturen i fjellet. Det er nå over 15 år siden og helsa og orken har ikke blitt bedre med årene. Men jeg skulle gjerne ta en tur per bil till en av Turistforeningens hytter, f eks. Leirvassbu eller, bare for å få se fjellet igjen, om det bare gikk an.

Langt tidligere, i 1964, fikk jeg litt fjellferie sammen med mine venner Berit og Erling Kjærstad. Min daværende kone, Lillemor, var ikke intressert i å følge med. De hadde leid en liten hytte i Høydalen ved Høydalseter og hadde vært der noen dager innen jeg kom.
Vi tok en tur fra hytta opp på Liabreen i strålende vær og avsluttet ferien med en ganske stor tur i Jotunheimen med 5 overnattinger. Vi parkerte ved Juvasshytta og gikk i eget replag opp på Galdhöpiggen. Dessverre var været ikke så bra, tåke, så vi så ikke så mye av Jotunheimen derifra. Dagen etter gikk vi fra hytte til hytte, Först til Spiterstulen via skaret mellom Galdhöpiggen og  Veslepiggen, der vi fikk vende, og gå nedenfor kanten av  Styggebeen. Deretter til Leirvassbu gjennom Visdalen, videre til Olavsbu, til Gjendebu og siden til Memurubu (med båt) hvorfra vi gikk over Besseggen till Gjendesheim. Derifra ble det buss tilbake til bilen på Juvasshytta.
Vi hadde egentlig tenkt å gå over breene med start fra skaret nedenfor Galdhøpiggen men det viste seg å være for riskabelt. Vi fikk vende.

Enda tidligere var jeg med Berit og Erling til en hytte som de hadde leid sammen med Erlings mor og bror ved Dalseter i Espedalen. Og enda tidligere leide Berit og Erling og Lillemor og jeg en hytte på Åkresetra i Sikkilsdalen.

Jeg har i mange år vært medlem i Den Norske Turistforening. Foreningen har over 400 hytter i Norge – de fleste oppe i fjellet. Utover disse finns det mange andre hytter som tar imot gjester. Alle disse hyttene gjør at man kan legge opp en rundtur mellom hyttene og da gå med en ryggsekk som veier mindre enn 10 kg!

Fotografering

Jeg har i flere år hatt et digitalkamera som jeg bruker på reiser og ellers litt av og til. Tidligere har jeg hatt mange forskjellige kameraer med film och har tatt både negativfilm (papirbilder) och diapositiv. Alle disse filmene har jeg nå digitalisert over 20 000 – de bilder som det var verdt å legge ned arbeide på. Det ha tatt sin tid. På senere tid har jeg også tatt mange bilder med min smart-phone.

Dessverre var det mange år som jeg ikke hadde noe kamera: da jeg var til sjös og i flyvåpenet og da jeg gikk på GTI. Det var först i begynnelsen av 1960-tallet som jeg skaffet meg en Voigtländer og senere et enklere systemkamera og enda senere fikk jeg et flott japansk systemkamera av Ingrid. Senare har det ju blivit några digitala kameror och ännu senare smarta telefoner med kamera inbyggd.

Jeg hadde lagt opp et fotogalleri med 46 forskjellige album, men plutselig skulle ikke den applikasjonen stöttes lengre og den döde. Jeg har nu forsökt å legge en samling med de viktigste bildene i ansluttning til de artikler som de hörer sammen med, som til eksempel her nedenfor når det gjelder fjellvandringer.

Det har genom åren blivit ganska många fjällvandringar. Det började väl med mina föräldrar som drog med den lille pojken till fjälls, fortsatte med Berit och Erling och sedan med Bengt Gustavsson. För att sluta med en tur med min son i 2007. Det är väl vid sådana tillfällen man ser till att ha med en kamera!

Slektsforskning og fortellinger om familien.

Dette er noe jeg begynte med i november 2007. Av en slump fant jeg ut at det jo var ganske lett å etterforske mine forfedre via Internet og norske statlige databaser. Dessuten er det jo helt gratis!
Min mors forfedre hade min fetter, Pål Nordenborg, forsket på og dokumentert riktig bra, så det lot jeg være en stund. Jeg har komplettert med litt grafisk beskrivning.
Min fars forfedre visste jeg ganske lite om. Han var jo fra en liten øy, Loppa, langt oppe i Vest-Finnmark. Det viste seg at det er meget lett å bedrive slektsforskning på Loppa og kommunene deromkring. En side i kirkeboken kunde omfatte et helt år – flere fødte, døde, konfirmerte og viede fantes det ikke på Loppa eller i Loppa kommune.
Det finns et helt kapitel på mitt nettsted som handler bare om hva jeg vet om mine forfedre. Se under menyvalget ”Lite genealogi”.

Musikk

Jeg er oppvokset med musikk. Det begynte allerede da jeg gikk i ”musikalsk barnehage” hos Barrat Due. Jeg har også forsökt å lære meg å spille piano men jag hadde aldrig nokk med tålmodighet. Det var en tid da jeg spilte althorn i Ullevål Skoles Guttemusikk. Jeg hadde kommet ganske langt med å kunne noter og å spille althorn da jeg leverte tilbake hornet og sluttet i guttemusikken. Jeg syntes at det ble for mye umpa-pa ump-pa.

Jeg var i begynnelsen av 1950-tallet en stor entusiast til AFN (Amercan Forces Network) og deres Jazzhour sent på natta og ble snart en alvorlig jazzelsker.

I familien hadde jeg jo en skuspiller og sanger som faktisk hadde vært ”stand-in” for Ernst Rolf og som var en god visesanger i Norge, onkel Ola Isene. Min kusine Marit Isene var operasanger och ble professor på musikkhöyskolen i Oslo. Hennes söster var professionell pianist og ellers var de fleste i Isene-familien musikalske, også min mor.
Min fetter Ola Steffen Isene var ved siden av å være bonde, også ansatt i Operakoret ved Den Norske Opera i Oslo. Vi hörte ofte på ”Meloditimen ” på radio med god klassisk musikk.

Altså ble jeg elsker av nesten all musikk som skapts före 1960 utom atonal musikk. Jeg har dokk vært på en uroppföring av Harald Sæverud i Universitetsaulan i Oslo!

Det er dessutom så at Ingrid og jeg har nesten samme musikksmak. Vi liker god jazz, barokk-musikk, symfonier og klassiske konserter og till og med opera! Musikk er viktig for oss begge!

Vi har en stor samling LP-plater og dessuten en masse CD-er med både klassisk  musikk og en masse jazz. Min bror, Per, har forsett meg med massevis med gode CD-er med jazz! Jeg har mere enn jeg noensinne rekker å spille. Jeg har også skaffet utrustning så jag kan digitalisere LP-platene. Det gjelder bare å ha tid nokk!
Dessuten finns det massevis med musikk på Youtube, SVT Play och SR Play.

Bilkjøring

Jeg liker å kjøre bil og har også kjørt en masse forskjellige kjøretøyer i mange land och mange storbyer. Jeg har kjørt bil i Paris, Marseille, London, Edinburrough, Hamburg, Stuttgart, Bryssel, Amsterdam, Lissabon, Madrid, Roma, Stutgart, Frankfurt, München, Chicago, San Francisco, Cleveland, Pittsburg, København, Stockholm och Oslo m. fl. og liker å kunne finne frem i trafikken.
Det morer meg å høre når folk klager på trafikken i Eskilstuna!

Men, jeg var som barn og fram til jeg var ca 20 år gammel bergsikker på at jeg aldrig skulle hverken kjøre eller eie noen bil. Jeg er nemlig føtt bil- og sjøsyk og ble alltid sjuk så snart jeg reiste i bil eller buss. Spydde som en gris!
At jag havnet som konstruktør på Volvo var vell en ren slump. Rektoren på GTI hadde lovet å hjelpe mig å finne arbeide og det gjorde han. Jeg fikk et intervju på Volvos personalavdelning og dermed begynte den hendelseutviklingen.

Allerede etter noen måneder ble jeg på det klare med at det var nødvendig å kunne kjøre bil, så jeg har hatt certifikat siden sommeren 1959, da jeg var 23 år gammel. Jeg fant jo snart ut at når jeg kjører sjøl, blir jeg ikke kvalm.
Jeg har kjørt en masse forskjellige lastebiler og busser. Jeg tok belgisk certifikat för lastebiler 1976 ettersom det ble nødvendig også for å kjøre prototypbiler i Europa. Dessverre gikk det ikke å gjøre om det belgiske certifikatet til et svenskt ”körkort för tunga fordon” da vi flyttet tilbake til Sverige. Men jeg hadde jo heller ikke noe bruk for å kunne kjøre lastebil i Sverige – jeg jobbet jo ikke lengre med lastebiler.

Gjennom jobbet på Volvo har jeg hatt tjenestebil i mange år og mange biler har det blitt – Volvobilar. Etter pensjonering har det mest blitt andre mærker – – – –

Gater og veier i Ärla mm.

Siden 2005 finns det en nyoppvekket veiforening i Ärla. Jeg har vært sekretær i foreningen fra begynnelsen og er det fremedels. Foreningen, Ärla Vägförening, har ansvaret for ca 12 km gater i Ärla. Eskilstuna Kommune har ikke lengre noe å gjøre med våre gater når det gjelder underhold, reparationer, asfaltering, snørydding, sandning, slamsugning av rennestensbrønner etc. Vi har avtaler med entreprenører som skjøtter dette for oss men foreningen bestemmer hva som skall gjøres.
Jeg har fått lære meg en masse nytt. Det har vært meget interessant og er det fremdeles. I mars 2022 ble jeg gjenvalgt som sekretær på to år til.

I 2013 startet vi Ärla Byaråd. Vi, det var styrelsen i Ärla Vägförening. Jeg våger å hevde at det var mitt forslag. Det behövdes en forening som tilvaretok samfunnet Ärlas interesser og som kunne fremme krav og önskemål mot Eskilstuna kommune og være remissinstanse for kommunale tiltak. Det har fungert bra. Vi har gennomført mange projekt og har flere projekt som er igang eller som står på ønskelisten. Jeg var sekretær fram til 2023.

2022 fikk vi en ny ordförer som hadde for sig att han skulle være ”sjef for Ärla Byaråd” og ha hånd om alt. Foreningsdemokratiet forsvant, hvorfor jeg avsa meg jobbet som sekretær.
Jeg har vært redaktör for Ärlabladet siden noen gang på 1990-tallet, men nå begynte man å kreve endringer av detaljer efter at bladet var ferdigregisert og klart for trykk. så, nå avsier jeg meg det jobbet også!

Å være naturist.

I 1984 ble Ingrid og jeg medlemmer i en naturistforening, Naturistforeningen Bergslagen Solsport. Foreningen driver en naturistcamping, Gustavsberg, straks utenfor Nora.
Jeg har alltid synts at det er deiligere å bade og sole uten klær. På Gustavsberg Naturistcamping kan man gå uten klær hele dagen uten å behøve være redd for at noen skall synes at jeg er uanstendig og jeg behøver ikke å skamme meg for min nakenhet. Det er helt deilig!
Vi hadde fast plass for vår husvogn på Gustavsberg fra 1986 til 2000. Guttene vokste opp der og fikk mange bra venner som de fremdeles holder en viss kontakt med.
Jeg ble naturligvis invalgt i styret for foreningen og arbeidet i flere år med ledningen av campingen. I 2000 hadde vi fått nokk. Da hadde jeg vært sekretær i foreningen i over 10 år.

I 1993 ble jeg invalgt i styret for Sveriges Naturistforbund og har sittet der helt til juli 2014. Så ved Riksmötet 2014 avsa jeg omvalg og avgikk sammen med ordføreren, Inge Gullander. Inge hadde vært ordförer i forbundet i rundt 35 år! Jeg har under min tid i forbundsstyret hatt ansvar for Utlandske Kontakter og for IT och webb inklusive Skandinavisk Naturistportal som vi har utviklet og driver sammen med det norske naturistforbundet. Jeg har også vært webbmaster for nettstedet for Sveriges Naturistforbund. Under disse årene har naturligvis teknikken for nettstedene utviklets i flere steg. Det har vært interessant men i 2014 fikk det bli nokk. Jeg er nå bare medlem i en forening.
Som ansvarig for kontaktene med utlandet hadde jeg kontakt med de skandinaviske forbundene men var også ansvarlig for kontakt med det Internasjonale NaturistForbundet, INF. Jag var ansvarig for det administrative med INF-kongressen i Sverige 1998 men jeg har også deltatt i de fleste INF-kongressene siden 1996. Disse kongressene har vært holdt i Tyskland, Nederland, Spania, Kroatia, Brasil, Italia med flere land. Det har resultert i flere fine reiser men også en hel del arbeide.

I 2011 arrangerte jeg en Europeisk konferense i Sverige på Gustavsberg Naturistcamping for 22 europeiske naturistforbund. Det gikk riktig fint. Alle var fornøyde. Men jeg hadde jo hjelp av et bra projektteam.
Det er ikke så merkverdig å være naturist. Skulle noen finne det interessant kan de jo titte in på nettstedet for Sveriges Naturistförbund eller på Skandinavisk Naturistportal der man bland annet kan finne beskrivninger av alle nakenbad i Sverige og i Norge.
Etter at jeg avick fra forbundsstyret i 1914 har jeg ingen offisiell forbindelse med naturismen. Men jeg kommer til å fortsette å bade og sole unten klær når det passer seg!

Språk.

Jeg har alltid vært intressert i språk. Jeg har forsøkt å holde mitt norske modersmål noenlunde intakt. Jag vet ikke hvor bra jeg har lykkets. Jeg har merket at jeg har problem!

Svensk har jeg lært meg den ”naturlige veien”. Jeg har ikke en eneste time i språket på skolebenken men i mitt arbeide har jeg lært meg noe og Ingrid har vært en bra lærer!

Engelsk fikk vi jo lære oss allerede på folkeskolen og siden i realskolen. Når jeg gikk til sjøss ble det mere engelsk i bl a USA. I flyvåpnet ble det mye engelsk ettersom alle manualer og håndbøker jo var på engelsk: vi hadde jo amerikanske fly!
På Volvo ble jo snart engelsk det offisielle språket i det internasjonale konsernet.
Jeg hadde mange kontakter med kolleger på Volvos utenlandske foretag og alla kommunikasjon skeddejo på engelsk. Allt skulle dessuten skrives på engelsk og ettersom jeg måtte dokumentere så mye, lærte jeg meg jo språket bra. Jeg hadde også tidlig på 1960-talet en engelsk venn og kollega og en indisk likeså som jeg pratet mye med.
Jeg har et diplom fra University of Cambridge i ”Professional English”.

I Fransk gikk jeg noen kurser i på Volvo (jeg hadde hånd om anpassning for lokalfabrikasjon av lastebiler i Marokko). Når jeg siden fikk jobb for Volvo i Frankrike lærte jeg med noe mere. Jeg forstår fransk ganske bra men er ikke så bra på å prate. Jeg har i alle fall kunnet kommunisere med franske pensjonsmyndigheter på fransk og har fransk pensjon. Under hösten 2018 kunne jeg endelig delta i et kurs i konversasjon på fransk men jeg fikk reise til Västerås hver torsdag kveld.

For å lære Nederlandsk fikk jeg gå noen kurser i mens vi bodde i Belgia.
Vi holdt en lokalavis, De Gentenaar, og jeg lærte meg såpass at jeg kan lese og forstå nederlandsk noenlunde bra. Vi hadde også naboer som ikke kunne noe annet enn Vlaams. Håndverkere, leger, politi, kommuneansatte och butikkpersonal etc. i Zomergem kunne ikke alltid engelsk, så det var jo bare å forsöke å gjöre seg forstådd så godt det gikk.

Katter, hunder og andre dyr.

Vi har nesten alltid hatt dyr i familien. Det begynte med en bullterrier, Ruffa, mens vi bodde i Frankrike. Ruffa fulgte med til Belgia men der solgte vi henne. Ruffa ble aldri rumsren og rømte så snart hun kunne. Det ble litt for problematisk da vi fikk vårt andre barn, Mattias.

Da vi flyttet til Sverige och Ärla var vi uten dyr en kort stund men så overtok vi en skilsmissehund, Karo. Karo var den beste schäfern vi noensinne har hatt. Han var stor, rolig og stø og alltid på godt humör och var vennlig mot andre hunder og mennesker. Han var hos oss i 4 -5 år til ryggen gick av. Han kunne mot slutten ikke tisse som en hanhund och orket ikke å hoppe opp i bilen. Han hadde smerter og vi fikk til slutt avlive ham. Han er fremdeles savnet.

Mens vi hadde Karo, hadde vi også en katt, Petrus. Han var hos oss i 11 år. Petrus var en stor personlighet som vi elsket. Han fulgte alltid med oss på campingen og la sine fangster under husvognen.

Siden Karo har vi hatt 6 andre schäfere men ingen som gikk opp mot Karo. Vår siste schäfer, Mysak, var snildheten selv men han var for sterk och glad for oss. Jeg brukte sammenligne ham med Tigger i Winnie the Pooh. Han var for ustyrlig glad for oss og vi klarte ikke å gi ham den mosjon han behøvde. Det var med sorg i hjertet vi fikk ham omplasert hos en snild familje litt lengre nord.
Straks føre jul 2004 fikk vi ta hånd om to Yorkshireterriers, Lisa og Pingo. De kom fra en familie med sosiale problem. De var fryktelig skitne og luktet forferdelig men Ingrid fikk dem rene til slutt. Pingo hadde ingen tenner og ikke noe luktesinne og han var ikke rumsren – tisset over allt – han ble ganske snart avlivet. Men Lisa ble hos oss i over 4 år. tross feil på hjertet. Lisa var også en stor personlighet og jeg fikk endre min syn på småhunder og spesiellt Yorkshireterriers.

Etter Lisa kjøpte Ingrid först Milton som var et år da han kom til oss og deretter Totte som valp. Milton har nu gått til hundehimmelen og Totte ble 10 år i 2022. I 2016 köpte vi en Pomeranier, Pom-Pom, med en kjempepels. Han er spesiell men veldig kælen og tilgiven men med mye egen vilje.
Dessverre ble Totte syk i 2023 og vi fikk avlive ham i november.

I mars 2005 ble jeg invalgt i styrelsen for Eskilstuna Djurskyddsförening og ble sekretær. Det var Ingrid som syntes at jag skulle hjelpe til der. Jeg har vært sekretær der i mange år.
I mars 2013 ble jeg valgt til ordförer i foreningen, mest for at de ikke fant noen annen – tror jeg. Men det har gått bra. Vi har organisert om, så vi har kunnet fordele arbeidet på flere. Vi har nå en gruppe som bestyrer dyrehjemmet, en gruppe som ansvarer for PR og insamling/tigging av penger til virksomheten og selve foreningen som jeg, kassören, sekretæren och noen til har hånd om. Det har fungert helt fint fra mars 2012 till 2019 og bör funger også i fortsettningen. Organisationen har nesten skjött seg selv.

På dyrehjemmet tar foreningen hånd om hjemmeløse katter. De blir först plasert i karantene der de blir kurert for inelvsmark, blir vaccinert, ID-merket og ev. kastrert. Etter noen uker på karanteneavdelningen kommer de inn på dyrehjemsavdelningen där de får være til de blir solgte og får et nytt og forhåpentlig bra hjem. Da de selges har de kostet oss omtrent 2500 kroner men vi selger dem for 1200 (svenske). Det er med andre ord en ganske dårlig butikk! Det som gjør at vi kan fortsette, er de penger vi får in som gaver, donasjoner og arv og de to dyktige ansatte som vi har på ”lönebidrag” och bortimot 25 volontærer.

I 2017 ba jeg om å få slippe men ga med meg ettersom de ikke fant noen annen. I mars 2019 tok jeg farvell med styrelsearbeidet i foreningen och har inte engagerat mig i föreninsarbetet sedan dess.

Andre hobbyer.

En stund holdt jeg på med gammeldans men jag fikk problem med hofteleddene og min ödelagte venstre fot (jeg fallt ned fra taket i 2001).
I min ungdom (1946 – 1953) var jeg med i KFUM Sjøkorps i Oslo, medlemsnr. 1584. Vi hadde möter med oppstilling i uniform hver mandag. Men det var også mye seiling og reparation av båter. Vi hadde tre Grimstadjoller og en stor Colin Archer med Bermuda rigg og klyverbom med navnet Vici. Med den store båten var jeg med på flere lange tokt bl. a. til København og langs den svenske vestkysten til Strömstad og Marstrand med flere steder.

Jeg har siden da alltid vært intressert i seilbåter og seiling men det har dessverre ikke vært så mye muligheter til det. Jeg har dog skaffet meg svensk Förarbevis for småbåter. Dessverre har ikke ekonomi, tid og familie medgitt muligheter å skaffe båt. Det ble husvogn i stedet. Den ble til slutt solgt i juli 2014.

Familie og matlaging

Som huseier må man naturligvis også legge tid på hus, have og familie og hunder.
Etter att jeg gikk i pensjon har jeg tatt over matlaginga hjemme. Jeg syns det er morsomt å lage mat – for det meste. Jeg fikk jo lært meg et og annet mens vi bodde i Frankrike og har vell lært meg et og annet senere også.
Hver jul lager jeg norsk Ribbe med norsk Surkål og med fløtesaus og ev. rårörte tyttebær.

Dessuten streiket kona og overleverte ansvaret for matlaging til meg da jeg gikk full pensjon 2008.
Jeg fusker naturligvis ganske ofte, kjöper ferdiglaget eller halvfabrikat og forsöker å overtale Ingrid til bli med på restaurang da og da.
Jeg elsker også thaimat og bengalsk/indisk mat med gode krydder i, så det blir endel besök på restauranger.

Min fixe idé: Dyp Geotermisk Energi

Jeg har også en fix idé som jeg gjerne prater om. Det handler om Deep Geothermal Energy eller Dyp Geotermisk Energi. Jeg kan bare ikke la være å peke på denne mulighet!
I Jordens indre, rett under våre fötter, finns det mere energi i form av varme enn vi som lever på denne planet noensinne kan behöve. Den energien finns der hver dag, hele dögnet, 365 dager per år i mange tusentals år framover. Vi behöver bare gå ned 4 – 6 km ned i bakken for å finne det vi behöver. Borretekniken har vi jo allerede men det kan sikkert behöves mere forskning for å gjøre  muligheten til en industriell og ekonomisk sund realitet.
Det finns allerede pröveanleggninger, bl. a. i Lund og universitetet i Bergen forsker inom området. MIT i Massachusett i USA är ledende inom forskning og teknikk. Men våre politikere vill bare prate om vindkraft som jo gennomgående er å kaste penger i havet!
De tenker ikke på at et vindkraftverk er en elektromekanisk maskin med en begrenset livslengde og at de för eller senere blir søppel! Hvem skal ta hånd om söpplet?
Et kraftverk med Deep Geothermal Energy burde være lønsomt selv om det skulle koste 1½ – 2 ganger kostnaden for et atomkraftverk regnet på en like stor produksjon av energi (t ex GWh per år).

Med et kraftverk med Dyp Geotermisk Energi behöver man ikke å tenke på å håntere radioaktivt materale före og etter at brenslet er forbruket. Det finns ikke noe utslipp av farlige gasser. De kan bygges nede i berget. Påvirkningen av miljöet kan holdes på et minimum!

Og nå skall all energi komme fra ikke-fossile kraftkilder mens behovet av elektrisk energi öker enormt. Elektrisk gruvedrift og stålindustri skall vi ha og alle biler skall drives med elektrisitet. Og alle mennesker skall jobbe hjemmefra per dator.
Har noen regna på hvordan dette skall kunne gå å forvirklige? Det syns jo allerede nå att det er en umulighet med dagens teknikk!

Lurer bare på når våre insnödde politikere skall finne ut at det finns en uutömmelig energireserve i jordens indre og at de begynner å fundere på hvordan man skall kunne bruke den?  – – – og at de finner ut att solpaneler gir ström bara under dagen og vindmöllene bare gir ström når det blåser mens industri och mennesker behöver ström dögnet rundt – alltid! Kan det være så vanskelig å forstå?

En forklaring til at interessen for Dyp Geotermisk Energi er så lav, kan være at dagens vindkrafts- och solkraftsindustrier bare ser problemer for sin egen virksomhet om statens penger skulle legges på forskning om Geotermisk energi istedenfor på vindmöller og solpaneler etc.